PANTS Skinny JDYFIVE Fit JDY Jeans ANKLE P60xfwqnnz

PANTS Skinny JDYFIVE Fit JDY Jeans ANKLE P60xfwqnnz PANTS Skinny JDYFIVE Fit JDY Jeans ANKLE P60xfwqnnz PANTS Skinny JDYFIVE Fit JDY Jeans ANKLE P60xfwqnnz PANTS Skinny JDYFIVE Fit JDY Jeans ANKLE P60xfwqnnz PANTS Skinny JDYFIVE Fit JDY Jeans ANKLE P60xfwqnnz
Overmateriale: 98% bomull, 2% elastan Materiale: Denim Vedlikeholdsråd: Kan ikke tørkes i tørketrommel, Maskinvask på 30°C, Maks krymping 5%

De oversette

Tekst

For mager lønn og liten anerkjennelse skal en oversetter formulere setninger de fleste norske forfattere bare kan drømme om. Vi tok en prat med litteraturens leiesoldater.

Fakta: Oversettere

▶ Det er i underkant av 200 aktive skjønnlitterære oversettere i Norge. Norsk Oversetterforening har 326 medlemmer, som oversetter fra 47 språk. 

▶ Oversetter er ikke en beskyttet tittel. Medlemmer må ha oversatt minst to bøker, og søkere blir vurdert etter kvalitetskriterier av et faglig råd.

JDY ANKLE Skinny Jeans Fit PANTS JDYFIVE ▶ Oversettelseer akkordarbeid. Normalt honorar er i dag 187,45 kroner per 1000 tegn inklusiv mellomrom. En gjennomsnittsbok på 300 sider gir dermed oversetteren rundt 87.000 kroner. For ti år siden betalte samme bok drøyt 50.000 kroner.

 

– Flinke folk, de som studerer litteratur og sånn, blir så høflige. De har for mye ærefrykt, for språket og forfatteren.

Knut Ofstad har tatt av seg frakken, bestilt egg og bacon. Han har stritt, svart skjegg og snakker i viltre, hektiske setninger.

– De tør ikke overta styringen. Du må være frekkas og skuespiller og ha din egen stemme, du må ha en forfatter i deg, sier Ofstad.

Det var slik det hele begynte. Hans oversettelse av «Blodmeridianen» av Cormac McCarthy ble kalt «en berikelse av det norske språket», men da han begynte å reise ut i verden som 19-åring, var oversetter det siste Knut Ofstad skulle bli.

– Sånne nesten-greier … journalist og ­oversetter … det var døden for en ung forfatterspire. Jeg ­skulle jo bli genial, skrive The Great Norwegian Novel, men jeg fikk ikke helt dreisen på det. Jeg var løsarbeider og ­reiste, levde fra hånd til munn, en sånn cowboytilvær­else, og så ble jeg over 30, det var mer og mer slitsomt å være pinglete ung mann som later som han er macho-­kjekkas og kjører lastebil …

På et billig hotell i Stockholm hamret han ut en oversettelse av åpningskapitlene av den amerikanske ­romanen «Bright Lights, Big City», dro tilbake til Oslo, ned på Gyldendal og inn på kontoret til den disting­verte redaktørlegenden Gordon Hølmebakk.

– Jeg gikk forbi den usynlige køen av ventende som hadde hovedfag i litteratur og lurte på om de kanskje kunne få prøve seg ... jeg gikk rett inn. «Hallo? Ja, god dag, Knut Ofstad heter jeg, her er en bok du bør utgi.

Jeg har oversatt de første kapitlene.»

Det viste seg at boken allerede var under utgivelse, men Hølmebakk likte det han leste og lovet ham en annen.

– Det var jo perfekt, man kunne bare ta med seg et oppdrag og reiseskrivemaskinen og finansiere flere måneder i rimelig utlendighet, sier Oftstad.

Han har i dag oversatt rundt 75 bøker. Et eller annet sted på veien sluknet den altoverstyrende for­fatterdrømmen.

– Det holder ikke bare å kunne skrive. Du må jo ha en viss gjennomføringskraft også. Og etterhvert som man er blitt bortskjemt med et forelegg, en original, blir jo skrekken for de blanke arkene bare større.

 

DÅRLIGE KÅR

Mange romaner er, når sant skal sies, ganske forglemmelige. Noen barndomstraumer, et år på skriveskole. Vi ses på neste års bakgårdssalg. Men så har du unntakene. De som overlever vinteren, som ­finner veien over landegrensene og havner i hendene på en eller annen anonym skikkelse som skal skrive hele greia på nytt, gjøre den tilgjengelig for enda flere. Generasjoner av nordmenn har latt seg prege av Axel Amlies norske versjon av «Reisen til nattens ende» og Anne-Lisa Amadous «På sporet av den tapte tid», uten nødvendigvis å ha merket seg navnet på oversetteren.

– Det er kanskje vanskelig å få det til å bli bedre enn originalen, men det er faktisk det jeg prøver på, sier Olav Angell, oversetteren av blant annet «Ulysses».

I praksis må en oversetter av skjønnlitterære klassikere nærmest kunne gestalte et geni, uten utsikter til noe særlig hverken av heder eller rikdom.

– Vilkårene har vært elendige i alle år. Man har tjent under halvparten av det man burde. Det har tatt seg opp litt, men lenge var det skammelig lavt. Det var en tradisjon for det, sier Per Qvale, som blant annet har oversatt nobelprisvinneren Thomas Mann.

Årets nobelpris i litteratur ble den femte i katalogen til Mona Lange, som oversatte Patrick Modiano allerede på syttitallet. Oppmerksomheten begrenser seg gjerne til journalister som lurer på et navn.

– En ting som er litt komisk, er at anmeldere kan si noe om språket i boken, men glemmer at den er ­oversatt. Det kan forsåvidt være et kompliment til oversetteren, men ting oversetter ikke seg selv, sier Lange.

Selv har hun lagt oversetteriet på hyllen.

– Det ble for slitsomt, var ikke bryet verdt, og jeg kunne ikke leve av det jeg tjente, sier hun.

Preben Jordal har nettopp fullført en oversettelse av «Den bleke kongen», den store romanen David Foster Wallace etterlot seg da han døde. Han er også kritiker,  påtroppende redaktør i Vinduet og mener nivået på norske oversettelser er høyt.

– Det er nesten aldri oversetterens feil dersom en bok oppfattes som mindre god, sier han.

– Ikke alle forfattere kan skrive.

DEN HVITE HVALEN

Bjørn Alex Herrman jobbet som scenearbeider på operaen da han forleste seg på en bok om Shakespeare av den polske dramaturgen Jan Kott. Han fikk for seg at han måtte lese alt av Shake­speare. Problemet var bare at han ikke kunne noe ­særlig engelsk.

– Det var ett stykke – «Coriolanus» – jeg ikke fant på norsk, så jeg endte med å slå opp alt gjennom hele boken. Det var lettere å skrive det ned, så etter fire år satt jeg der med et manuskript på 250 sider blankvers, sier Herrman.

I hyllen på arbeidsrommet står den innbundne versjonen, som kom på Solum forlag i 1988.

– Du begynner der, og ender med at du ikke rekker å lese bøker.

De siste 25 årene har han levd av oversettelser, hovedsakelig fra engelsk og svensk. Hyllen er full av klassikere. En av de siste han oversatte, var «Forspilte dager», en amerikansk kultroman som er blitt kalt «antabus i bokform». Mest oppmerksomhet har han fått for ­Herman Melvilles «Moby Dick», den 600 sider tykke hvalfangst­romanen som regnes for å være et av hovedverk­ene i amerikansk litteratur. Til oversettelsen måtte han ­grave frem et vokabular som knapt fantes her i landet.

– Vi har ikke alltid vært store på hvalfangst og særlig ikke denne typen. Men i et hefte om «den gamle hvalfangst» fra 1944 ble det omtalt én norsk båt som ble sendt på sydhavsfiske, i 1843–1846, den samme perioden som Melville var ute. Fra denne ferden hadde man bevart dagboken til kapteinen, en Crawfurd fra Grimstad, i arkivene i Sjøfartsmuseet. På grunn av forholdene ombord

– det var to kapteiner, én med ansvar for skipet og én med ansvar for fisket, og disse røk uklar – endte Crawfurd med å føre sin dagbok i en hjemmesnekret kode som ingen til da hadde klart å tyde. Først ti år etter krigen var det en løytnant fra Luftforsvarets overkommando som ­klarte å tyde den, og dagboken ble utgitt i 1955 med ­støtte fra blant annet Anders Jahre. På nettet kom jeg over et eksemplar av den hos en skraphandler i Bergen og fikk den tilsendt for en hundrelapp, sier Herrman.

Han finner boken i hyllen på toalettet.

– Da viste det seg at Crawfurd hadde hatt akkurat samme problem som meg, han skulle sette ord på et svært fagfelt som var dominert av amerikanske ord og uttrykk. Den gamle kapteinens dagbok ble en uvurderlig kilde.

Herrman brukte syv år på oversettelsen, samtidig som han hadde halv jobb som formann i Oversetter­foreningen og lå i konflikt med Forleggerforeningen for å bedre avtalevilkårene. Noen ambisjoner om å skrive selv har han aldri hatt.

Jeans ANKLE JDY JDYFIVE Fit PANTS Skinny – Jeg har ingenting som ligger meg så tungt på hjertet at jeg har lyst til å felle trær for å få sagt det. Dessuten har jeg jobbet med mange gode tekster, og etterhvert utvikler du en kritisk sans som fort ville tatt livet av slike tilløp.

Han leser ikke gjennom romanene først, men begynner å oversette fra begynnelsen av og arbeider seg mot slutten med mer og mer av teksten i hodet. Når siste setning er oversatt, er boken klar til å sendes som vedlegg til forlaget.

– Du blir litt leiesoldat. Du leier ut språket ditt til noen andre, sier han. 

 

AVHENGIG

«Lenge pleide jeg å gå tidlig til sengs.» Det pleide å være åpningen av «På sporet av den ­tapte tid», det mer enn 3000 sider lange tolvbindsverket som utkom på norsk over en periode på 29 år. Anne-Lisa Amadous oversettelse er blitt kalt «tidenes største oversetterbragd i Norge» og «en milepæl i norsk oversetterhistorie». Men Karin Gundersen, som er professor i fransk litteratur ved Universitetet i Oslo, var ikke fornøyd.  

– Det er en fabelaktig god oversettelse, men språket er veldig gammeldags. Proust virket foreldet. Og det plaget meg, sier Gundersen sittende mellom ­tettpakkede bokhyllerader på sitt trange kontor på Blindern.

– Jeg var ofte fristet til å rette opp småting når jeg skulle sitere fra Proust på norsk. Ingen ville jo ha merket noe.

I stedet foreslo hun for forlaget en revidering av oversettelsen. Hun hadde selv hatt Anne-Lisa Amadou som lærer og veileder da hun studerte, og samtidig spedd på studielånet med oversettelser av konsumlitteratur, der forlaget ba henne stryke alt som ikke var nødvendig for handlingen.

– Jeg falt for denne dansen mellom språkene, sier Gundersen.

Hun har siden oversatt mye av Stendahl og var også assistent for Amadou på de siste bindene i Proust-­oversettelsen, leste og sjekket opp mot originalen hvis det var noe hun stusset på.

– Jeg tenkte først jeg kunne gjøre det samme denne gangen, men etter 30 sider oppdaget jeg tilfeldigvis at det manglet en hel setning. Så da ble jeg nødt gå tilbake og ta alt fra begynnelsen av, sier Gundersen.

Nå går Gundersen gjennom hele verket, ord for ord, med den opprinnelige norske oversettelsen på skjermen og den franske boken på bordet foran seg.

– Det er den beste måten å lese en tekst på. Jeg pleier å spøke med mine franske kollegaer, at dere har jo aldri lest Proust, for dere har ikke oversatt ham.

 Da første bind utkom i revidert utgave ifjor, var den berømte åpningssetningen endret. Det lød nå: «Lenge gikk jeg tidlig til sengs.»

– Man må være god i originalspråket, men det er enda viktigere å være god i norsk. Det er det viktigste. Oversettere er glad i og gode i språk på en måte forfattere ikke trenger å være, sier Gundersen.

Andre bind er nettopp utkommet, det tredje skal være klart til våren.

– Man blir simpelthen avhengig. Når jeg ikke har anledning til å arbeide med oversettelsene mine fordi jeg må gjøre andre ting, får jeg en slags abstinens.

 

ENSOMT YRKE

– Jeg har prøvd å slutte noen ganger.

Christian Rugstad tusler bort til komfyren i et formiddagsstille rekkehus på Korsvoll. Han har satt på en kanne med kaffe. Utenfor ligger øde parkeringsplasser, og like bakenfor begynner skogen. Det er her han jobber. Han har nettopp fullført en oversettelse av den colombianske romanen «Lyden av det som faller» eller «Lyden av ting som faller», tittelen er ikke helt spikret ennå. Forlaget har siste ord.

– D et er et ensomt yrke. Du sitter og plundrer med ditt. Jeg har vært møkk lei mange ganger, det må jeg innrømme. Men heldigvis er det jo stunder av glede også, sier Rugstad.

Skinny JDYFIVE JDY PANTS Fit ANKLE Jeans En av dem var å oversette «Det året Richardo Reiss døde» av den portugisiske nobelprisvinneren José Saramago, ofte fremhevet som en av de beste oversettelsene som er gjort på norsk.

– Det er et annet menneskes verk som du på en eller annen umulig måte skal få til å klinge som det er skrevet på norsk. Du må ha et eget språk. Setter du to oversettere på samme bok, får du to ganske forskjellige bøker, sier Rugstad.

Snart kommer også en nyutgivelse av oversettelsen hans av «Paradis», argentineren Julio Cortazars eksperimentelle hovedverk, som mange har betegnet som uoversettelig.

– Når du velger en sånn jobb, tenker du at dette tjener jeg ikke på, men så blir du kanskje belønnet med noen pene ord i avisen, får man håpe, sier Rugstad. 

«Fantastisk» og «en bragd», skrev Dagbladet. Men nå for tiden kvier han seg mer for å ta på seg såpass ambisiøse prosjekter.

– En forutsetning er jo at det har en slags resonans, jeg må føle tilknytning til det. Man gir jo alt, hvis det er noe man føler har betydning, sier Rugstad.

– Man må være idealistisk?

– Og halvsuicidal, kanskje.

MARERITT

Det er et parti i «2666», romanen den chilenske forfatteren Roberto Bolaño såvidt rakk å fullføre før han døde av leversvikt i 2003, som har gitt Kristina Solum noen mareritt de siste par årene.

Hun er oppvokst blant bokstablene i feinschmeckerforlaget Solum, som ga henne jobben med å oversette «Ville detektiver», Bolanos første store

PANTS Skinny JDY Fit ANKLE Jeans JDYFIVE roman.

– Jeg var ikke klar over hva jeg gikk inn i da jeg sa ja, hvilket gedigent litterært fenomen dette var, sier Solum. 

– Det ansvaret er skummelt. Jeg følte jo at jeg måtte gjøre det veldig bra.

Hun fikk kritikerprisen for oversettelsen og ­nølte ikke da hun ble spurt om å oversette «2666», som utkommer på Cappelen Damm til våren. Jobben tok to år. Boken er et av det siste tiårets mest ­spektakulære ­litterære begivenheter, en 1000 sider lang moderne klassiker som spenner fra interneringsleirene for tyske krigsfanger etter Andre verdenskrig til de mange bestialske drapene på kvinner som over en lengre periode har forekommet i den meksikanske grensebyen Ciudad Juárez, i boken fiksjonalisert som Santa Teresa.

– Du må sette deg inn i noen fagfelt som du helst kunne vært foruten, sier Solum.

Særlig gjaldt det romanens fjerde del, som er en nesten katalogisk gjennomgåelse av alle kvinnedrapene, rundt 400 sider med detaljerte beskrivelser av ille tilredte lik.

– Man skal jo vite akkurat hvordan dette sies på norsk. Og i den perioden jeg jobbet med dette, var det faktisk en del kvinnedrap i Norge. Jeg kastet meg jo over det pressen skrev for å se hvordan slikt ble beskrevet på norsk, sier Solum.

 

BLOD OG ÆRE

Første gang Knut Ofstad leste Cormac McCarthy var på oppfordring fra Gordon Hølmebakk. En dag tidlig på nittitallet stakk han innom kontoret til redaktøren, som var viden kjent for sin nese for underkjente amerikanske forfattere, og fikk tildelt et eksemplar av «All the Pretty Horses».

– Jeg hadde aldri hørt om han før og ble jo helt hektet. Helt fantastisk. Tenk å være amerikaner og lese dette her! Det er et språk som aldri før er skrevet! Ikke gammeldags, sånn at du føler at du kommer inn i et hus med tildekte møbler og støv og kniplinger, det er akkurat sånn de snakket, men litt arkaisk også, litt tungt og gammeltestamentlig og dommedagsjævlig, samtidig som det er så skarpt og nydelig og lyrisk-poetisk og … helt vilt, helt nydelig!

På denne tiden hadde Ofstad bosatt seg i Spania, der han kunne leve relativt godt av å hamre ut fire–fem oversettelser i året.

– Det er jo drittlønn, men i Spania var det jo under halv pris. Man røyker, man drikker og spiser ute, og der nede, uten forpliktelser, var jeg uten pengeproblemer. Jeg levde som en oljearbeider. Først to uker på fylla, og så krype hjem i sitt hi og jobbe i to uker, sier Ofstad.

– Det er fint å ha litteratur som støtte i verden, på diverse måter.

Siden har han fulgt McCarthy kronologisk frem til den foreløpig siste boken, «Veien», før han hoppet 25 år tilbake i tid og oversatte «Blodmeridianen», som innbragte ham den høythengende Bastianprisen, og debutboken, «Frukthagen». Han har fått barn og flyttet hjem til Norge. Nå bor han på Majorstuen, låner et arbeidsrom på Litteraturhuset. Det er fortsatt to McCarthy-bøker igjen som ikke er oversatt til norsk. Ofstad sier han egentlig hadde en avtale med Gyldendal om å gjøre seg ferdig, men at de har fått kalde føtter. 

– Jeg har prøvd å presse dem, har dere ikke stolthet? Men det er nye tider. Bare kommersiell interesse som styrer. Det er utrolig semmert, jeg blir jo rasende, så jeg nekter å ha noe mer med Gyldendal å gjøre, sier Ofstad. 

Nå vil han ta med seg McCarthy-bøkene til et annet forlag.

– Det er liksom mitt kall det, som oversetter. Jeg skal gjøre ferdig den jobben der.

Les mer fra Magasinet her.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.

amp; EMBROIDERED IVY OAK kjole Fotsid DRESS zqn8xFOP
  • Tror på den klassiske bokens kraft

  • Topper Glamorous Topper Glamorous Topper Glamorous Glamorous Topper Glamorous Glamorous Topper dTzwYUqxY
  • Når hester gråter